Historien om Terra Nullius

Read the text in other languages:

– Variasjoner over Saepmie¹, landet ingen eide

Kunnskapssystemene vestlig akademia bygger på, avhenger med få unntak, av et antroposentrisk perspektiv. Denne epistemologiske uvitenheten rettferdiggjør og opprettholder en ekskludering av urfolk og andre ikke-vestlige samfunns filosofiske og intellektuelle tradisjoner, som ofte har radikalt ulike tilnærminger, verdier og perspektiv. Implikasjonene av dette er mange og alvorlige.

Nøkkelord: Urfolks epistemologi, samiske kunnskapssystemer, samisk ontologi, Vaapste, grønn industri, urfolks suverenitet, land, terra nullius.

På Finnbogen

“Hør, barn av mitt barn, til historiene jeg forteller. Alt du ser foran deg nå er som det en gang var, og slik vil det fortsette å være lenge etter at du og jeg er borte fra dette stedet.”

Jeg traff min grandonkel for siste gang på en familiesammenkomst. Han fortalte meg om landet, hvordan det hadde formet våre forfedre, og hvordan det fortsatte å forme oss. Han sørget for at de av oss om lyttet, lærte navnene og stedene fra hans barndom, og forsikret seg om at vi forsto at denne lærdommen kom fra hans eldre, og deres eldre. Tre måneder senere mottok jeg beskjeden om hans bortgang, og da forsto jeg hvorfor det var så viktig for ham å lære bort det han visste den dagen; urfolks verdensbilder, våre ontologier, er formet av vårt forhold til landet. Denne relasjonen definerer vår eksistens, for det er landet vi fødes av, det vi forblir knyttet til, og som vi en dag må vende tilbake til for å gjenforenes med våre slekter. Når vi blir adskilt fra våre hjemland, er det denne forbindelsen som står på spill og med det, vår selvråderett, og vår visshet om vår plass i verden. Det er med andre ord ikke tilfeldig at en foretrukken strategi blant kolonister er implementeringen av et nytt språk som forsterker den fysiske fremmedgjøringen mellom folk og land ytterligere².  I stedet for same, ble folket omtalt som “lapp”, et begrep som i dag betraktes som svært nedsettende. Ikke lenger Saepmie; våre hjemland ble i stedet Norge, Sverige, Finland og Russland.

Denne fremmedgjøringen er ikke ny, ei heller tilhører den fortiden. Den var da og er nå, og trolig er den også i tiden som kommer. Altfor ofte har historien om “første kontakt” med urbefolkninger vært preget av “no speak and no-voice. Det har vært en historie om stillhet, om usynlighet, om erobring, marginalisering og maktesløshet”³. Som en konsekvens av dette har urfolks kunnskapssystemer, verdensbilder, perspektiv og verdier, blitt stilnet og oversett. Dette er prosessen kjent som epistemicide: en overlagt utslettelse av urbefolkningers kunnskap og kultur, deres minner og slektsbånd, samt deres tilnærming i forholdet til andre og til landet⁴. Den samiske akademikeren, Rauna Kuokkanen, har konseptualisert denne kontinuerlige forstummelsen som epistemic ignorance⁵, hvilket refererer til hvordan akademiske teorier og praksis ignorerer, marginaliserer og ekskluderer andre enn de dominerende vestlige⁶ epistemiske og intellektuelle tradisjoner⁷. Implikasjonen av dette er mange og alvorlige, men ingen mer alvorlig enn hvordan dette legger til rette for at fremmedgjøringen mellom land og mennesker fortsetter. Hvordan da, kan man spørre. Svaret er verken lettvint eller enkelt. 

De fleste urfolks verdenssyn anerkjenner jorda som en levende enhet med en subjektiv vilje⁸. Lov og beslutningstagere derimot, informert av vestlige ideologier og ideer som håndhever kontroll og dominans, ser bort fra dennes subjektposisjon i sin praksis. Landet vi bor på er for dem, ikke mer enn en gjenstand. Noe som kan kreves av egoistiske grunner i jakten på økonomisk gevinst⁹. Dette gjenspeiler det som kan kalles en ontologisk konflikt “der møter med forskjellige måter å vite og leve med landet står sentralt”¹⁰. Men for å begynne å forstå denne konflikten, må vi ta et skritt tilbake og fjerne oss fra en urfolkssammenheng, og i stedet krysse over i opplysningstiden som så lenge har blitt ansett som grunnlaget for moderne politisk og intellektuell kultur i Vesten¹¹.

Opplysningstiden og Lockes prinsipp om eiendomsrett

Med sine sterke innflytelse på Europas avant-garde i det 17. og 18 århundre, fremmet opplysningstidens bevegelse - som skulle komme til å dominere ideenes rike også i de påfølgende århundre - fornuftens suverenitet, hvilket oppmuntret en klar preferanse for empirisme og rasjonell tenkning, og omfavnet idiomet «seeing is believing»¹². I Europa, hvor religiøse tvister fra tidligere århundrer altfor ofte hadde vært årsak til politisk omveltning og væpnede konflikter, ble religiøs tro og med den, kirken, etter hvert antatt å ha vært ødeleggende for den vestlige sivilisasjon¹³. Konsekvensen av dette var at “fornuftens” tidsalder ikke bare fremmet de ofte siterte idealene om frihet, teknologisk fremgang og konstitusjonell regjering; det fremmet også separasjonen av stat og kirke¹⁴. Den britiske empirikeren John Locke, født 1632, var en ledende talsmann for denne separasjonen, og blir som oftest husket som det¹⁵. Men dette var langt fra det eneste minneverdige Locke oppnådde. Han har også den tvilsomme æren av, i det minste fra et urfolksperspektiv, å ha utformet prinsippet om eiendomsrett¹⁶.

Locke hevdet at ethvert “primitivt” samfunn, skulle utelukkes fra å ha eiendomsrett til landet de hadde bodd på og levd av i uminnelige tider dersom de var nomadiske¹⁷. Hjørnestenen i hans argumentasjonen var ideen om terra nullius, eller “ingenmannsland”, et prinsipp ofte brukt innen folkeretten for å rettferdiggjøre territoriale krav. Locke uttalte mer eller mindre at prinsippet om terra nullius var gyldig dersom det aktuelle landområdet var befolket av “primitive” folk. For å sette dette i kontekst, ble det i imperienes glansdager med kolonienes framvekst, ansett som en etablert sannhet at urfolk og andre ikke-vestlige kulturer representerte evolusjonære blindveier. Det fulgte dermed naturlig av dette å anse disse menneskene som underutviklet¹⁸. I henhold til datidens konvensjoner het det at de manglet det biologiske imperativet nødvendig for å trives og gjøre fremskritt; de var evolusjonens utstøtte, ute av stand til å avansere forbi sitt nåværende utviklingsstadium, og deres nomadiske livsstil. Med et raskt strøk fjernet Locke og opplysningstiden ethvert moralsk hinder for annekteringen og fratakelsen av befolket land, noe som tillot fremgangen av koloniseringen av blant annet USA, Canada, Australia, New Zealand og Norge /Sverige¹⁹.

I sistnevnte tilfelle, er det klare bevis for dette i en uttalelse fra den kjente norske historikeren, P. A. Munch. I 1852, hevdet Munch at det utgjorde svært liten forskjell hvorvidt “lappene” var de opprinnelige beboerne av de samiske hjemlandene, fordi Norge var ikke “bebygget før vore Forfædres Ankomst. Og det er først Bebyggelsen, med hvilket et Lands egentlige historie begynder”²⁰. Fra hans ståsted var Saepmie “terra nullius”, hvilket i henhold til Lockes prinsipper om eiendomsrett var den nødvendige moralske berettigelsen for å fortsette denne prosessen med å ta land²¹. Fra samisk perspektiv derimot, er våre hjemland uhevdet land²² fordi "[vi] har aldri blitt erobret i krig, og vi har aldri signert avtaler med noen stat"²³. Og om vi så hadde, hvordan skulle vi kunne kreve landet for å selge det?

Vaapste - landet ingen eide

Konseptet om landeierskap er av vestlig merke. Denne forestillingen om eiendom legemliggjør verdier og forhold informert av den store kjeden av liv, en hierarkisk fremstilt struktur over all materie og liv som ser bort fra den subjektive viljen til ikke-menneskelige vesener. Samiske verdier og tro derimot, fremmer et annet perspektiv. Samisk filosofi lærer oss at verden består av relasjoner, “konstituert av et uendelig nett med forbindelser”, som “omfatter alle og alt, inkludert landet”, som oppfattes som en levende “fysisk og åndelig enhet”²⁴. I en samisk world-in-relation, for å låne et begrep fra den Martinique-fødte forfatteren og tenkeren Édouard Glissant²⁵, er subjektiv vilje gitt til alle; til landet, elvene, våre lenge avdøde forfedre, dyr og andre skapninger eller vesener²⁶. Dette er kanskje ikke den samme egenheten Descartes så veltalende definerte, "Jeg tenker, ​​derfor er jeg"²⁷, men det er likevel der, til stede i det vi kan kalle other-than-human beings²⁸.

Innenfor en slik forståelsen av verden, er det å eie land en fullstendig fremmed tanke. Snarere er det slik at land og mennesker eksisterer i gjensidig avhengighet, i et tett samspill som nærer og fornyer balansen i verden. Dette sikrer at betingelsene for et godt liv, sosialt, økonomisk, åndelig og helsemessig, vedlikeholdes²⁹. Dette er bïerkenidh som læres barna fra de er små, og som blir opprettholdt gjennom vår måte å vite, være, og gjøre. Da jeg var barn, så mine somre meg i Vaapste og de omkringliggende kommunene, i hjem-samfunnet til min tjidtjie³⁰, under oppsyn av min aahka³¹. Den gangen var det som om sommeren var uendelig, og dagene mine var fylt med lek, løpende barbeinte i gresset, med venner og søskenbarn som, lik meg, tilbrakte store deler av sommeren med aahka. Jeg har også kjære minner fra å sitte ved aahkas kjøkkenbord, og lytte til mine eldre snakke om svunne tider og mennesker som nå var borte. Jeg husker også lange turer med mine søskenbarn, ledet an av vår aahka eller tanter, der disse historiene fikk liv i landskapet som omsluttet oss der vi vandret, og over kirkegårdene med minnesmerker over liv levd; atter igjen gjort levende gjennom ordene til våre veivisere. Denne følelsen av å ta vår plass i en delt historie, opplevelsen av å finne hjem i et land der få av oss bodde til vanlig, var så dyp, unge som vi var. Selv flere tiår etter aahkas bortgang, minnes vi, og gir videre historiene og deler opplevelsene oss i mellom, og med den yngre generasjonen. 

Tjidtjie og søskenbarn sammen med tanten sin. De står på en kirkegård, etter å ha stoppet ved graven til onkelen.

Vaapste, kanskje bedre kjent ved sitt norske navn Vefsn, er en kommune i Nordland fylke på norsk side av grensen. Det er hjem for mange sør-samiske samfunn, blant annet slektningene til min tjidtjie. Hver sommer introduserte aahka meg for dette landet og lærte meg at min vilje ikke sto over jordas. “Om jeg lyttet til landet og til vannet”, sa hun, “ville jeg alltid kunne overleve på dem”. Ved å leve på denne måten, ved å følge bïerkenidh, kunne vi sikre at "alt du ser framfor deg nå, er som det en gang var, og slik vil det fortsette å være lenge etter at du og jeg er borte".

Etter som årene gikk, ble jeg kjent med historien til Vaapste. Ikke gjennom offisielle arkiv, som ærlig talt sier lite om den samiske tilstedeværelsen i området³². Jeg ble i stedet lært en historie samlet av fortellingene som har blitt fortalt i generasjoner, funnet i landet selv; i elvene, trærne, dyrene, og marken vi gikk på. Uten å forsøke eie det, levde mitt folk i århundrer, lenge før nasjonene Norge og Sverige ble unnfanget, av og på dette landet. Denne måten å leve på, ble ikke anerkjent av de koloniserende kreftene som fra og med det 11. århundre og videre, gjorde store innhogg i Saepmie³³. Kolonistene trodde på å eie land; så de gjorde krav på landet som i følge samene ikke kunne eies.

I kjølvannet av dette kom det med tiden store endringer i Saepmie, og samiske verdier, verdensbilder og levebrød ble tvunget til side til fordel for de som ankom med de nye og selverklærte eierne. Men, som urfolk har måttet lære, er tilpasning løsningen³⁴. Gjennom generasjoner har vi gjort tilpasning til en kunstform, slik at til tross for koloniserende staters forsøk på å håndheve regler for å styre landet, og stikk i strid med den offisielle politikken som skulle få problemet med det samiske folket til å forsvinne³⁵, har de samiske samfunnene i Saepmie og Vaapste bestått. De fortsatte å hedre og anerkjenne landets subjektivitet, mens de lærte sine barn og deres barns barn at om vi bare lærte oss å lytte til landet og vannet, kunne vi fortsette å leve av dem. Men uavhengig av dette, fortsetter den epistemologiske uvitenheten å herske som en følge av koloniseringen. Skulle jeg i dag ville se igjen landskapet fra min lykkelige barndom, ville det ikke lenger være som det en gang var. 

Forandring er selvsagt uunngåelig, og vi er alle utsatt for tidens gang. Forandringen som nylig har ankommet Vaapste er derimot verken av naturlig eller vilkårlig karakter. Som et sår skåret inn i landskapet, trer konstruksjoner med formål om å fremme “bærekraftig utvinningsindustri” sakte frem på stiene aahka og jeg gikk en gang, side om side med de som var her før oss og i selskap med de vi så for oss ville komme. En slik skade er påført Øyfjellet, og Jillen Njaarke sijte, hvor en enhet bestående av flere reindriftsfamilier, har sitt beiteområde. I 2019 tildelte den norske regjeringen Øyfjellet Wind, en underavdeling av Eolus Wind, konsesjon for utbygging og drift av 75 vindmøller. I flere år har Jillen Njaarke sijte vært viklet inn i en juridisk kamp med Eolus Wind. Og de er ikke alene.

Samiske reindriftsområder på Øyfjellet i Vefsn raseres akkurat nå av vindkraftutbyggere. Det er det første store såret som også muliggjør ytterligere skade. Fotocollage av Tomas Colbengtson.

Faktisk fortsetter en stor del av konsesjonene som er gitt energiutvinning de siste årene, å tilsidesette forholdet mellom samene og Saepmie, ettersom store deler av sistnevnte blir utlevert til industrien³⁶. Skadene disse konsesjonene forårsaker, anses ubetydelige fordi vindkraft tross alt er "en fornybar og utslippsfri energikilde som egner seg godt for storskala energiproduksjon"; et offer som anses akseptabelt i jakten på “en karbonfri fremtid”, slik det er formulert av Statkraft, et statlig norsk selskap³⁷. For de samiske samfunnene hvis hjemland dette angår, er ødeleggelsene som en følge av denne utviklingen, skrekkelige. Altfor ofte blir vi fortalt at nytteverdien for flertallet, oppveier behovene for de få. Det er ingen overraskelse å se hvem som får rollen som sistnevnte. I hjem-samfunnet til min tjidtjie, i Vaapste, er det Jillen Njaarke sijte.

Det er lett å hevde at den ontologiske konflikten vi ser i Vaapste, utspiller seg i den abstrakte sfære - om epistemologi og kunnskapssystem, verdier og moral, verdensbilder og perspektiver. Men det er et mer bekymringsverdig aspekt ved slike konflikter. 

FNs rapport om biologisk mangfold fra 2019 sier at urfolk, som kun teller 5% av den globale befolkningen, er ansvarlige for 80% av jordens biologiske mangfold³⁸. I møte med omfattende miljøendringer og trusselen om destruktiv utryddelse, har den faktiske virkningen av dette

vært mindre alvorlig eller unngått i områder holdt eller forvaltet av urfolk og lokale samfunn […] Naturområder som forvaltes av urfolk og lokale samfunn er under økende press, men forringes langsommere enn sammenlignet med andre land³⁹.

Den ontologiske konflikten kan med andre ord dreie seg om overlevelse. Jeg tror det stadig blir tydeligere at hvordan menneskeheten samhandler med land, ikke bare er et spørsmål om urfolks suverenitet og rettferdighet etter århundrer med [pågående] kolonisering, det er også et spørsmål om vår fremtid. I hvilken retning ser vi for oss at vi beveger oss i de neste 50, 30 eller til og med 10 årene? Vi står ved et veiskille, der vi kan la verdens nasjonalstater få fortsette å på voldsomt vis legge under seg land gjennom uforholdsmessig utnyttelse av ressurser, eller vi kan gjøre urfolks tilnærming til vår egen i hvordan vi interagerer med våre omgivelser, ved å anerkjenne og lære av

"[...] urfolks positive bidrag til bærekraft" slik som deres unike "kunnskap, innovasjoner og praksis, deres institusjoner og verdier ... som ofte forbedrer deres livskvalitet, så vel som vernet av naturen, restaurering og ivaretakelse av jordens bæreevne, som er av betydning for storsamfunnet»⁴⁰

Å velge denne veien lar oss etterlate vedvarelsen av liv til de som kommer etter, hvor jeg en dag kan få fortelle mitt barn eller barnebarn, slik min aahka en gang fortalte meg, at «alt du ser framfor deg, er som det engang var, og slik vil det fortsette å være også etter at du har forlatt dette riket”.

Referanser

¹ Det sør-samiske navnet for Sameland.

² Jernsletten, Kristin. 2011. "The hidden children of Eve : Sámi poetics : guovtti ilmmi gaskkas." University of Tromsø: s. 4.

³ “no speak and no-voice. It has been a story of silence, of invisibility, of conquest, marginalization and powerlessness”. Goduka, I. N. 1999: «Indigenous epistemologies – ways of knowing: Affirming a legacy», South African Journal of Higher Education, Vol. 13, No. 3: s. 26.

⁴ Santos, Boaventura de Sousa. 2014. Epistemologies of the South : justice against epistemicide: Routledge: s. 18.

⁵ dette fenomenet har også blir referert til som epistemic violence som tilretteleggende for “ways of knowing - and the disabling of others “ som legitimerer eller støtter praksis som dominerer og underkaster (Harlin and Pieski 2020:143). ‘Epistemic injustice’ benyttes også i litteraturen, men mer for å referere til skaden urfolk utsettes for innen et statlig rettsystem, hvor fremmede verdier blir gjort til normen de dømmes i forhold til (Tsosie 2012:1136)

⁶ Her ikke avgrenset som en spesifikk lokasjon eller sosial gruppe, men heller som en kollektiv filosofisk, moralsk og vitenskapelig doktrine med bred aksept for å være den dominerende kollektive diskurs hva gjelder forskning.

⁷ Kuokkanen, Rauna. 2008: What is Hospitality in the Academy? Epistemic Ignorance and the (Im)Possible Gift, Review of Education, Pedagogy, and Cultural Studies Vol. 30, No. 1,s. 60.

⁸ Wilson, Shawn. 2001. What Is an Indigenous Research Methodology? Vol. 25. s. 176 Porsanger, Jelena. 2012. "Indigenous Sámi religion : general considerations about relationship." In, 37 - 45. Gland: IUCN, cop. s. 38.

⁹ E.g., Short, Damien. 2003. "Reconciliation, Assimilation, and the Indigenous Peoples of Australia."  International Political Science Review - INT POLIT SCI REV 24:491-513: s. 491-2. Henare, Amiria. 2005. Museums, Anthropology and Imperial Exchange: Cambridge University Press: s. 68-70.

¹⁰ “where encounters with different ways of knowing and living with the land are central”. Kramvig, Britt & Margrethe Pettersen. 2016. Living Land - belove as above. Living Earth Fieldnoted from the Dark Ecology 2014-2017 Publisher: Sonic Act. 131-141: s. 135.

¹¹ Brewer, Daniel. 2008. The Enlightenment Past: Reconstructing Eighteenth-Century French Thought: Cambridge University Press. s. 1

¹² Livingstone, David N., and Charles W. J. Withers. 1999. Geography and Enlightenment: University of Chicago Press. Bennett, Tony. 2004. "Pasts beyond memory : evolution museums colonialism." In. London ; New York: Routledge.

¹³ Jacob, Margaret C. 2001. The Enlightenment: A Brief History with Documents: Bedford/St. Martin's.

¹⁴ Outram, Dorinda. 2006. Panorama of the Enlightenment: J. Paul Getty Museum.

¹⁵ Feldman, Noah. 2005. Divided by God: America's Church-state Problem-- and what We Should Do about it: Farrar, Straus and Giroux.

¹⁶ Korab-Karpowicz, W. Julian. 2010. A History of Political Philosophy: From Thucydides to Locke: Global Scholarly Publications.

¹⁷ Ravna, Øyvind. 2002. " Rettsvernet for samiske rettigheter fram til siste halvdel av 1700-tallet – og betydningen av dette i dag "  Kritisk Juss (29).

¹⁸ Bennett, Tony. 2004. Pasts beyond memory : evolution museums colonialism. London: Routledge: s.59.

¹⁹ A Short commentary on Land Claims in BC, Union of British Colombia Indian Chiefs. Retrieved, 21st. Miller, Robert J.; Ruru, Jacinta; Behrendt, Larissa; Lindberg, Tracey (2010). Discovering indigenous lands : the doctrine of discovery in the English colonies. Oxford University Press

²⁰ Munch, Peter Andreas 1852. Det Norske Folks Historie. Christiania [Oslo]: s. 4. Munchs oppfattelse av samene og Saepmie var ikke unik. Allerede i grensetraktaten av 1752 mellom Danmark-Norge og Sverige-Finland, ble “lappenes overlevelse” beskrevet som betinget av reindrift. Dette gjenspeiler det dominerende synet på at de med “lappisk opphav” som ikke var assosiert med reindrift, befant seg på randen av undergang. Den autentiske “lapp”, drev alltid reindrift.

²¹ Gjestrum, John Aage. 1995. "Utstilling av levende mennesker : ei historie om samisk kultur og fremmede blikk." Dugnad Vol. 21, nr. 1 (1995):93-108 : s. 102

²² forfatter bruker i opprinnelig tekst “unceded in the context of an international language of Indigenous rights, where the term reflects situations where land has never been ceded”.

²³ Magga, Ole Henrik. 1996. "Sami Past and Present and the Sami Picture of the World  " In Awakened Voice. The Return of Sami Knowledge, edited by Elina Helander. Guovdageaidnu: Nordic Sami Institute: s. 76.

²⁴ Kuokkanen, Ruana. 2006. "The Logic of the Gift: Reclaiming Indigenous Peoples’ Philosophies." In Re-Ethnicizing the Minds?: Cultural Revival in Contemporary Thought, edited by Thorsten  Botz-Bornstein and Jürgen  Hengelbrock, 251-271. Amsterdam & New York: Rodopi. s. 260, 258.

²⁵ Glissant, Édouard. 2006. une nouvelle région du monde. Paris: Gallimard.

²⁶ Law, John. 2015. “What's wrong with a one-world world?”, Distinktion: Scandinavian Journal of Social Theory Vol 16.

²⁷ Descartes, Renè. 1644. Principia Philosophia. Apud Ludovicum Elzevirum: s. 31.

²⁸ Cadena, Marisol de la & Mario Blaser. 2018. A World of Many Worlds: Duke University Press. s. 4

²⁹ Porsanger. 2012, s. 39.

³⁰ Det sør-samiske ordet for mor

³¹ Sør-samisk ord for bestemor. Ordet benyttes vanligvis slik, men har også vært brukt for å beskrive “gammel kvinne.

³² F.eks. https://no.wikipedia.org/wiki/Vefsn

³³ Kent, Neil. 2018. The Sami People of the North: a social and cultural history. C. Hurst Limited

³⁴ Baglo, Cathrine. 2011. På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika. Universitetet i Tromsø.

³⁵ som den svært ødeleggende assimilasjonspolitikken i det 18. og 19. århundre

³⁶ https://www.nve.no/konsesjonssaker/,nedlastet 31.01.2021

³⁷ “a renewable and emission-free energysource that is well suited for large-scale energy production”; a sacrifice deemed acceptable in the pursuit of “a carbon free future” https://www.statkraft.com/what-we-do/wind-power/, nedlastet 20.10.2020.

³⁸ https://ipbes.net/news/Media-Release-Global-Assessment, nedlastet 31.01.2021

³⁹ “been less severe or avoided in areas held or managed by Indigenous Peoples and Local Communities […] Nature managed by Indigenous Peoples and Local Communities is under increasing pressure but is generally declining less rapidly than in other lands.” Ibid

⁴⁰ “[…] the positive contributions of Indigenous peoples to sustainability” such as their unique “knowledge, innovations and practices, institutions and values of Indigenous peoples…that often enhances their quality of life, as well as nature conservation, restoration and sustainable use, which is relevant to broader society.” Ibid